Fra Flekkefjord eller/og Luster, til Béarn i Frankrike: Flikk- i/a.

Det er to gårder i Norge som kan forbindes med stedsnavnrotet Flikk-. 

Den ene er Flikki i Luster:

 

og den andre er Flikka i Flekkefjord:

Og så må man helt til Béarn og den franske kommunen Amou for å finne gården Flicq.

Finnes også nærliggende i den vestlige delen av Normandie ved Havre de Flicmare i Gatteville kommune. Det betyr Flikmare havn og ligger naturlig nok, i fjæra.

Og hvis noen lurer på om Béarn kan stamme fra Beiarn i Nordland, så vil eg si at det er svært sannsynlig, utfra at også Biarn ble ofte anvendt og forekommer fortsatt som eget stedsnavn i Gascogne/Aquitaine. Etymologien i Wikipedia er heller tvilsom. 

Fra Helgelandskysten til Pyrenéene: Leka

Leka som navnerot stammer sannsynligvis fra Lekawada i den bharatiske delstaten Gujarãt. Den er svært sjelden i Skandinavia. Kun tre steder, herav ett bebodd i Norge. Leka er også navn på en øy langs Helgelandskysten. 

Og ett bebodd, Lekaryd, likenord for Alvesta i Sverige. Som eg trur var den første skandinaviske Lekabosetningen etter et par mellomlandinger, sør i Polen.

Men det ble en reise sørover. Og man må helt til Sveits og likeover San Bernardino-passet, mellom Rhin- og Mesolcinadalen og et halvt kilometeret vest fra den gamle passveien finner man neste spor: La Leca. Passet ligger likenord for vatnet. Og man bør hele tiden, huske på at det lenge var lange tidsrom med varmere klimatiske forhold og ditto annerledes vegetasjon, osv.

Det er flere toponymiske spor av nordmennes vandring i dalene både nord og sør for passet. Allikevel stanset kanskje ferden der. Mens lenger vest i Alpene, i den østligste sidedalen av Aostadalen (rik på skandinaviske toponymer), finner man et stykke ovenfor landsbyen Gaby, Leka. På ca. 1700 m.o.h. finner man en liten klynge av småhus på foten av et fjell.

Men tilværelsen høyt opp på fjellene ble kanskje for tøff og noen fortsatte videre til Middelhavets kyst i Liguria, nærmere Frankrike. Til det som ble landsbyen Leca.

Det ble ikke slutt med det. Og man må til avsnittet 09 i Frankrike i det gamle (vice)grevskapet Couserans. Dit finner man Leca, en liten fjellgard ovenfor Castillon-en-Couserans.

Men det ble Spania som tok siste stikk og et sted mellom Avila og Segovia heter La Leca. Mens en av nabomarkene, bærer navnet Badén (svensk?)

Det er også to-tre steder i Baskerland med Leka- i navnet. Allikevel er eg ikke kyndig nok til å tyde dem slik at eg får et grunnlag for å ta dem med her. Til slutt kan man kanskje si at utfra den svært lave forekomsthyppigheten av stedsnavnet Leka/Leca i Vest-Europa, er denne lille oversikt et brukbart utgangspunkt for å studere dets vandring sørover videre.

Fra Nord-Trøndelag til Sør-Spania: Elda

På begge sider av kommunegrensen mellom Namdalseid og Steinkjer langs RV 17, finner to småklynger med Elda-gård. 

Ellers må man til Troms og bygda Elda vest i Borkenes, for å finne den største klyngen i landet med det stedsnavnet.

Og så må man helt sør til tre mil nordvest for Alicante i Spania, for å finne byen Elda.

Landesorg i Norge

 Grunnet H.M. Harald Vs bortgang i dag tidlig, 

ble det erklært landesorg i Norge.

Det blir ingen postering her, før 1. oktober 2026.

Fra Orkladalen til sørfransk Cucugnan: Granan

Et stedsnavn av de sjeldne som forekommer kun to steder i Norge, ett sted i Sverige og tre steder i Sør-Frankrike. Man må først til Kvikne, øverst i Orkladalen for å finne Granan-sted ovenfor elven Ya og gården Yset. Men for å finne den eneste norske gården som bærer navnet Granan, må man et godt stykke nordover og ned i dalen, mellom Storås og Drogsetmoen.

Og så kan man lure om den svenske Granan-gården ble til før, eller etter ovennevnte. Utfra at ovennevnte sannsynligvis er opphavet til den sørfranske en, er eg mer tilbøyelig til å tro at den svenske ble til, før den norske. Uansett, ligger den i Vänersborg kommune og dypt inni Dalslandskogene.

Som mange trønderske stedsnavn, fant også den veien til varmere strøk og helt til grensen mellom avsnittene 11 og 66, i sørfranske Cucugnan kommune. Selve gården Granan er angitt på Cassini-draftet fra 1700-tallet men nå gjenstår kun Granans saufjøs som angitt, noen hundrede meter sørover, på nåværende offisielt kart.

Men før det havnet dit, har eg en begrunnet mistanke at det ble en mellomlanding for Granan i en annen sørfransk kommune. Nemlig Gordes i avsnittet nr. 84. Hvor det ikke lenge finnes Granan gård men i hvert fall, veien dit... 

Det tredje stedet heter Font Granant og er en vannkilde i avsnittet 26. Men anført kun på det nyeste kartet og dermed hersker det usikkerhet om det er den rette stavelsen.

Fra Loen i Stryn ved Nordfjord, til Valli del Lario e del Ceresio ved Lago di Como: Nesdal.

Nesdal som stedsnavn, er det flere av i Norge. Dog finnes det to Näsdal i Sverige. Men disse ikke er forbundet med noen gård. Derimot gjør Nesdal i Loen det. Med både Nesdal Indre og Nesdal Ytre. Avstanden mellom gårdene er ikke stor og handler om et gammelt elveløp som ble forlat til et nytt noe sør for begge gårdene.

Og så nesten på toppen men på baksiden av en vakker og lang fjellside vest langs Comosjøen i Nord-Italia, finner man det man ville kalle kunne Nesdalfjell. Nemlig Alpe (di) Nesdale. Liggende på  1640 m.o.h., det er som et stort ørnerede med frisikt mot Luganosjøen i sørvest.

Det har foreløpig ikke vært mulig å påvise om det finnes en Nesdale gården i nærheten og er opphavet og stamgården til denne. Allikevel, kan man merke seg at Alpe Nesdale ligger 7,5 km i luftlinjen fra bygden Begna i sørvest og 5 km fra bygda Barna rett sør.

Fra Fetsund og Skjåk, til Sovramonte i Belluno, Italia: Faller og Ramen

I likhet med Bratto-Dorga i Bergamo, har man litt lenger øst et annet toponympar bestående av norske  stedsnavn. Vi må til en sidedalen av Piavedalen og sør i Sovramonte kommune, finner man bygdene Faller og Ramen.

Faller er det kun to forekomst av i hele Italia: Den andre ligger litt lenger nord i Luson kommune, i Syd-Tyrol. Mens Ramen er enestående i Italia.

Ettersom disse to befinner seg mellom Valsugana og Piavedalen, kan man lett mistenke at disse hører til en nokså tett klynge av stedsnavn av skandinavisk opphav. Og særlig norsk. Et kjapt søk i norske kilder bekrefter dette og litt til. Begge er enestående i norsk sammenheng.

Faller stammer fra Fetsund i Lillestrøm kommune:

Mens Ramen finnes i både Skjåk og Vågå. Her fra Skjåk:

Fra Punjab til Vest-Finnmark: Dullan

Nord i den pakistanske delen av Punjab, mellom Gurat og Dinga, finner man landsbyen Dullanwalla. Som navnet tilsier, har den med Dullan å gjøre. 

Og derfra, fant noen veien helt til Kåfjorden, likevest for Alta , Finnmark. Og slo seg ned på nordsiden av Kåfjorden på landets eneste Dullan-sted.

Fra Fyresdal i Telemark til Callian i Esterel, Frankrike: Skjeri

Det kunne vært hentet fra en kjent Stevie Wonder låt. Men denne gang, ei! Det starter som et stedsnavn langs østkysten av Fyresvatnet i Telemark: Skjeri. Ett av to like stedsnavn og det eneste av dem med bosetting i Norge.

Og det ender helt øst i Provence, i fjellandskapet Esterel og helt vest i kommunen Caillan på stedet Chérieye. Som kan spaltes i Chéri og eye. Det betyr sannsynligvis ikke annet at stedet eies av Chéri. Et forfransket navn i den aller beste fonetikken. 

Det finnes flere sted med Chéri-navnet. Vest i Normandie, finner man Les Chéris.

Selv om disse ligger litt spredt i Frankrike, kan man anta at de aller fleste har en historisk forbindelse med Skjeri i Telemark. Spredningen derimot, er det adskillig vanskeligere å si noe om selv om det er antydning til flere mønstre.

I Sør-Belgia finner Chéricou (Skjeri med ku) i Achet kommune. Og i Nord-Italia finner man Cherio attmed bygda Lardaro. Altså begge er antydninger av en flytting nordfra. Tyskland har ikke spor av den men i Sveits, finner man en Chéri i Zürich! Litt sørvest for byens sentrum:

Ikke nok med denne samling, finner man et spansk sted med navnet Alto de Cheri, vest for byen Castello de la Plana.

Fra Holsnøy i Hordaland til Provences indre strøk. Altså fra Øps til Aups.

Urtidlig på denne rolig sommerdag mens eg bivånet hareungen springe etter heiloen, og heiloen fly etter førstnevnte mens den nye og dyre klipperoboten nekter plent å klippe en halv-dekar av tomta for andre dag på rad, har eg oppklart opphavet til kommunen Aups sitt navn, nordvest for Draguignan (83) i sørøst-Frankrike. Og det skriver seg svært godt med Strilenes vandring. 

Øya Øpso ligger på vestsiden av Halsnøy og sørøst for Herdla, for dem som er litt kjent i øyriket, nord for Bergen. Nøkkelen til oppdagelsen ble der som ellers, fonetikken. Den norske ø ble forfransket til au. Og navnerotet er Øp- .

Uflaks for den franske kommunen som forklarer eget navn med følgende:   

«Aups (« Alpes » en occitan)». Problemet er at alp også er et norsk radikal brukt i norske toponymer...

Selv om det oksitanske språket er blitt offisielt anerkjent og brukt på de offisielle topografiske kartene på den franske Geoportail, bør en være meget varsom med det. Man bør helst ikke stole på det angående svært mange etymologiske forklaringer av sørfranske toponymer. 

Hadde denne kommune vært litt mer nysgjerring, ville den ha oppdaget at det kun er ett sted i hele Frankrike med det navnet. Mens Alpene er det flere hundre kilometre av og vel så det. Da virker det temmelig rart at med tusenvis av fjell, er det to-tre steder som har fått det navnet som antydet... Så den lokale forklaringen er ikke troverdig i det hele tatt. 

Fra Hemsedal til Gavarnie i Pyreneene: Holle

I hjertet av ett av landets største skireisemål, finner vi Holle gård. Men hvem ville trodd at noen dro fra Hemsedal mot varmere strøk?

 

Holleladene i Gavarnie er del av en liten klynge med Holle-stedsnavn i sørvest-Frankrike. 

Holles-bruket i Saint-Yaguen ligger vestover i det store skogsområdet i avsnittet nr. 40. De andre brukene rundt har stedsnavn av skandinavisk opphav. Eg tror heller ikke her at man har å gjøre med en bosetting fra vikingtiden.

Holle kan like gjerne ha vandret gjennom Sveits da det finnes mange steder med det navnet. Imidlertid kan det være vanskelig å finne et tydelig mønster som kan antyde en forflytting eller delvis sådan. Holle i Sveits, bør studeres nærmere før man vil kunne ta det delvis eller helt, som en del av vandringen fra Norge.

Det finnes to andre og noe større klynger med det navnet i nordøst og nord-Frankrike. Det er usikker om disse er lenket med hverandre og på hvilke tidspunkt disse oppstod. Den nordligste, er mest sannsynlig fra vikingtiden. Men den fra øst-Frankrike er foreløpig den mest gåtefulle da det angivelig har skjedd tilflyttinger nordfra i det området både lenge før, og helt i slutten av vikingtiden.   

Fra Tønsberg i Vestfold til Valdaliga i Kantabria, Nord-Spania: Vear

 Vear eller Véar, er det ikke mange av i Vest-Europa. Et par i Spania, ett i Norge og ett i Frankrike.

I Norge er det liggende i vikinglandet Vestfold:

Begge spanske Vear ligger i Kantabria og det virker sannsynlig at det kom sjøveien dit. Særlig når man ser at det eneste franske Vear ligger i Britannia. Det ene Vear i Kantabria, er kun et punkt uten tilknytning til noe bebygd eiendom og liggendes i kommunen Ampuero. Her, er det andre i Kantabria med bygda El Véar i Valdaliga kommunen:

Tyding av stedsnavnet: Sencougot i Gez (65), Frankrike

Liggende på ca. 890 m.o.h. på nordsiden av et mindre fjell, finner man vest i Gez kommune et enestående stedsnavn i hele Frankrike. Sencougot. Et stedsnavn som minner en del om et annet i spanske Baskerland og som ble omtalt her. Ikke minst gjennom navnets oppbygging.

Her kan vi spalte navnet i tre deler: sen + cou + got  (fransk) som ikke er annet enn skandinavisk sen + ko + gå(t). Altså adjektivet + substantivet + verb. 

Akkurat det siste leddet kan skape litt forvirring ettersom goterne hadde herredømmet på området og man kan være friste til å mene at det er henvisningen til dyrets eierskap.

Men geografien forteller heller oss at navnet ble gitt fordi gresset vokser sent på fjellets nordsiden og dermed må kyrne gå dit forholdsvis sent på året. (i forhold til de andre beitene som da var til rådighet for bøndene i området).

Sencougot = Dit ku går sent (på året) for å beite.

Men skrivefeil er ikke uvanlig i Frankrike heller. Og på mapen fra 1950 finner man Semcougot for samme sted. Det endrer etymologien med at adjektivet byttes med et antroponym/toponym, Sem, som også kan forbindes med Norge.

I påvente av bedre kunnskap, velger eg det første alternativet.

Og kommunenavnet er også av norsk opphav og har med gjes å gjøre. Ifg. lenken ovenfor, het Gez, Garsia de Jes rundt 1100-tallet. Garsia (sidegård) + Jes (gjes). Altså en bigård kun for oppdrett av gås. Man har fortsatt en kommune med Gaas som navn, lenger vest i avsn. 40. Så det kan tyde på at det ble drevet oppdrett av gjes i betydelig omfang også i fjellområdene.

Like enestående i Frankrike som i Norge: Rustand

 Ingen aprilsnarr med Rustand bruk i Nore kommune langs Norefjorden.

Mindre kjent er at man finner et annet Rustand bruk i Leuk kommune i delstaten Wallis, som eneste i Sveits. Altså Dirrustand finner man på sørsiden av Rhônefloden ved Susten i Leuk som betyr Rustand med dyr.

Men flytteferden endte nok i Sør-Frankrike i Reyrevignes kommune i avsnittet nr. 46. Der finner man det andre ekte Rustand bruket. Ligger vest for Figeac i kulturlandskapet Quercy.

Eg har hittil ikke funnet flere Rustand på det kontinentale Vest-Europa. Og da anser eg som svært sannsynlig at det franske Rustand stammer fra det norske med et like sannsynlig mellomlanding i Wallis.

Tydingsforsøk av: Urkusi og Urrola i Bera kommune (Navarra)

Som alltid i disse språklige tydningsøvelser, er det viktig å holde hodet kaldt og ikke systematiskt blande stedsnavn og nåværende gjeldende språk for området stedsnavnene ligger i. Det baskiske språket som tales i dag er ikke nødvendigvis det samme baskiske språket som ble talt da disse stedsnavnene fikk rotfeste i det samme området! Slik er det for mange steder som har blitt underlagt skiftende herredøme gjennom tidene. Eg går dermed ikke god for svært mange etymologiske studier som ender med fantasifulle utfall etter ditto fantastiske teorier. 

Det er bare noen få kilometre mellom kommunesenteret Bera og den franske grensen, øst i dalen hvor bekkene Zia og Erreka renner. En kort strekning som er spekket med stedsnavn av norsk opprinnelse.

Bera er et navn fra Hallingdal, Skåne, Rajasthan og Bengladesh. Men en del tyder på at baskiske Bera kom rett fra Hallingdal, via Sør-Frankrike. Og sannsynligvis ikke etter en "mellomlanding" i Skåne.

Litt etter Bera støtter man på en mindre gård kalt Urrola, på nersiden av veien NA-4410.

Urrola er en klynge bestående av det norske (toponymet Ur + substantivet ro + substantivet la/land). Som er gitt til en teig rundt gården der dyrene sannsynligvis ble samlet for holde seg i ro, unna rovdyr og annen trussel. Rola som suffiks, ser ut til å være vanligere østenfor Bilbao. Men det er bare en antagelse. Som selvstendig toponym opptrer Rola kun ett sted, vestenfor Brozas mot den portugisiske grensen.  

Større dyr ble gjerne ført et stykke unna gårdene til særskilte beiteområder som i tilfellet Urkusi som også er en klynge bestående av det norske (toponymet Ur + substantivet ku + eierpronomen si(n)). 

Og utgangstoponymet - Ur - er av de sjeldneste i Norge som selvstendig stedsnavn. Derimot er det flere som bygger på  Ur-. Som Urdal, Urberg, Urstad, osv. Men stammen ligger altså i Tau kommune i Rogaland.

Fra Azad-Kashmir i Pakistan, til Østerdalen og Västmanland: Norsa

I nord-øst Pakistan finner man Norsa i Azad-Kasmir regionen. Det ligger nord for Baloch, omtrent midt i dette langstrakte fjellområde. Google Earth  finner det ikke bestandig, selvom fjellene er dekket av småbruk, spredt og helt uten tette klynger som man ellers treffer på flatmark. Norsa ligger på 1500 m.o.h.

Norsa er ett av de sjeldneste stedsnavn både i Pakistan og i Skandinavia. Og det er ikke urimelig å anta at det kom først til Sverige og ble navnet på en gård i østkanten av Köping i Västmanland.

Og flytteferden etterhvert endte vel til en gård litt sørøst for Alvdal sentrum i Østerdalen.

Nigar(d)

 Nigard finnes hyppigst i to området i Sør-Norge:

- rundt Dalen i Telemark

og

- rundt Vinstra i Oppland

Men også i Frankrike, har man ett tilfelle i Normandie (Le Nigard) og ett tilfelle i kommunen Sanilhac-Sagriès (Nigaren) i avsnittet nr. 30. Som forøvrig heter... Gard! 

Også i Spania finner man ett Nigar. Men ikke direkte knyttet til et sted.

Cortina d'Ampezzo: OL- sted med flere skandinaviske stedsnavn.

For sytti år siden var ikke eg født og ingen snakket om at OL i Cortina skjedde på gammel skandinavisk mark. Sytti år senere er eg født. Det er nye OL samme sted og eg kan snakke om skandinaver som slo seg ned i og rundt Cortina. Mange striler slo seg ned i Dolomittene og i Friul/Kærnten. Val di Fiemme, Val di Sole og andre områder rundt Trento, ble tydeligvis populære før ferden fortsatte muligens sørover. Det er også slikt at noen gøtere slo seg ned der og, men mye tidligere. Alle disse er ikke lett å skille fra hverandre.

For snart et par måneder siden, postet eg en liten sak på snabelen.no om ei mindre bygd umiddelbart øst for Cortina sentrum, med et ekte strilt* stedsnavn.

https://snabelen.no/@yves/115720723813385200

* strilt anvendes her som adjektiv. Hva DNA måtte mene, bryr eg ikke meg noe om.

De andre ligger nord og øst for sentrum. 

Cadin stammer sannsynligvis fra det svenske slektsnavnet Kadin. Staulin kan være en eller annen dialekt utgave av stølen/staulen. Staulen er å finne hyppigst i den søndre halvdelen av Nordland.

Her er det ikke tvil utfra beliggenheten et stykke ovenfor sentrum, at det dreier seg om en støl/staul.

Verra er vel fra Nord-Trøndelag, vil eg tro. Grava finner man overalt og er også mye mer anvendelig enn kirkegård... Lago Scin kan ha vært et sted som bruktes i forbindelse med garving av skin. Og så skal man heller ikke glemme Cor + tina  (kor + tina) (kyr + tinen).

De to gullmerkede gårder som begynner med Chia- er eg ikke foreløpig særlig klok på. Eg har nå avklart at dem ikke har noe med ski å gjøre. Derimot er det adskillig mer sannsynlig at det er det svenske navnerotet Kia- som er blitt italienisert.

Fra Rajasthan til havgapet på Møre: Tokla

Tokla er en mindre landsby i delstaten Rajasthan i Vest-Bharat. Og det toponymet gir ikke utslag på annet sted på halvøyen, på Google Earth.

Men det andre utslaget på GE er på Harøy, nord i Ålesund kommune. Dit er det en gård kalt Tokla. Enestående i kongeriket med det navnet.

Det er, etter mitt ubeskjedent skjønn, sannsynlig at stedsnavnet betyr det samme i Norge som i Bharat. Nemlig Tok + la = tok land. Det er ganske vanlig å treffe verben å ta, i sammenheng med stedsnavn som kan forbindes med en flytting. Det er simpelthen slik at i forbindelse med ny bosetting, bosetterne fikk som regel tildelt et land, eller en teig.