Et norsk og et korsikansk vassdrag med samme navn: Lenna

Hos en del mere eller mindre lærde sier man selvfølgelig ikke vassdragsnavn, men hydronym. Det er gresk men det lyder godt hos post-dit og post-dat i akademiske anstalter omkring. 

Lang til fjells i Sør-Norge, i nærheten av sørenden på Langsua nasjonalpark, finner man ei fjellelv kalt Lenna. Den er den største som ebber ut i Synnfjorden. Allikevel kommer den ut derfra som elven Synna.

Og fra høgt til fjells i Nord, ble det mange som dro sørover og til Lombardia. Nord for Bergamo, finner man bygda Lenna langs elven Brembo (italiensk hydronym og norsk slektsnavn). Ikke så rart, ettersom Lombardia har mange toponymer (stedsnavn) av skandinaviskt opphav.

Men norske utvandrere ble kanskje ikke fylt så tilfreds med vintertemperaturene i de dype sørtyrolske dalene og mye tyder på at dem eller noen av efterkommerne, satt kursen sørover videre mot varmere strøk. Og etter litt om og men, er det ikke få som fant sjøveien til øya Korsika. Og sør på øya er det en betydelig klynge med norske navn. Pussig er det plasseringen av elven Lenna i Norge er ikke ulik den til en elv kalt Lenna, nokså høgt til fjells på Korsika. Om det var norsk nostalgi som slo til eller behovet for å ha kjente referansepunkter ute i marka, er ikke kjent.

Fra Lista i Agder, til Marseille i Provence: Penne

Sørvest i Agder, finner vi øya Lista som har hatt mange utvandrere gjennom tidene. Noen av dem kan ha stammet fra Penne, en mindre gårdsklynge vest på øya. Og reist eller seilt derfra helt til Middelhavet.

 

Og noen kilometre nord for storbyen Marseille i Sør-Frankrike, finner man Les Pennes (fransk flertallsform) i en liten klynge med stedsnavn av norsk opphav. Hvor det bl.a., ble dyrket korn.

Minner for anledningen at Marseilles etymologi har sannsynligvis ingenting med det greske Massalia å gjøre, som det offisielt hevdes og kringkastes i Frankrike. 

Men genitiv formen: Mar + s + eille eller på norsk: Marseie, er lett å oppdage. Altså eiendom til Mar. Og Mar var det nok av i Skandinavia. man finner jo Marstad, Mardal, Marhaug, Marby i Sverige, osv.  Og noen vandret sørover...

Dessuten  er det mange andre stedsnavn av skandinavisk opphav i Provence, utenom de her ovennevnte. 

Fra Nedre-Indusdalen til Begnadalen: Lundo.

Lundo er en landsby midt i den nedre delen av Indusdalen, på elvens venstre side og nordvest for en mindre by kalt Shadadpur. Det er også lett å forveksle med det langt vanligere Lund, både i Indusdalen med omegn, og i Skandinavia 

Lundo er ei klynge av noen få gårder med samme navn som danner Lundobygda, sør for Bagn i Begnadalen. Uriktig gjengitt av Kartverket som Lundebygdene. O-en er særdeles historisk viktig og skal taes vare på.  

Ellers finner man en Lundo, likeøst for Åbo helt sørvest i Finland.

Og i Trentino, 2 mil i luftlinjen, vest for Trento. Sistnevnte blir med i et liknende kart over skandinaviske stedsnavn (toponymer) i Nord- og Mellom-Italia.

Fra Indre-Sogn til Italia og Middelhavet: Ese

Den ligger litt gjemt, ja nesten sideskjemt langs Esefjorden, likenord for Balestrand. Bygda Ese ble sannsynligvis utgangspunktet for en sørgående ferd via Nord-Italia til Rivieraen og Korsika.

Man må helt til nord-øst i Italia for å finne to bosettinger med Ese som navnerot.

Esemon i kommunen Raveo (UD), som sannsynligvis har Esemoen som opphav.

Akkurat som man har Indre-Ese og Ytre-Ese, har man Esemon di Sotto og Esemon di Sopra.

Derfra drar vi sørvestover til Ligure-provincen og bygda Eze i Calice Ligure.

Reisen fortsetter til det vestlige nabolaget av fyrstedømmet Monaco på den franske Riveriaen og en lett forfransket utgave av det norske stedsnavnet, Eze. Det er rimelig å anta at begge Eze, har hatt en eller flere historiske forbindelser.

Og så må man til sentrum av øya Korsika for å finne et tydelig spor

Minner også at man har stedene Esered, Eseryd og Esehylte i Hallands län i Sør-Sverige. Men eg tror at dem stammer fra en mye tidligere bosetting, og er ikke med i denne omgang.